3798 Grossglockner, som ble 3770 Kleine Glockner, 27. august:


Torsdagen brukte vi til å pakke ut av hotellet, og kjøre fra Cortina til Kals i Østerrike. Turen skulle toppes med toppstøt mot Østerrikes høyeste fjell Grossglockner. Vi hadde veldig varmt og fint vær på de 800 høydemeterene vi gikk opp til Studlhutte, hvor vi skulle tilbringe natten. Stor, ny, fin turisthytte, hvor vi fikk ukas beste middag:) Alle sov vel heller dårlig på sovesal, og klokka fem var alle nede til frokost som avtalt. Klokka halv seks begynner det å bli så lyst at vi greit finner fram uten hodelykt. Kort tur opp til den nedre breen, hvor vi tar på oss stegjern, mens dagen gryr. Nydelige farger, og Grossglockner ser ikke lenger fryktinngytende ut. Etter å ha gått over breen, og oppover fjellsida på den et stykke, kommer vi til et område hvor det er sikret med Via Ferrata. Enkel og morsom klyving opp til Johan Herzog hutte på 3450 moh. Jeg kjenner ingenting til høyden, og koser meg stort i det nydelige været:) Vi spiser og ordner tau oppe ved hytta, før vi går igang med siste etappe. Ny bre, og bratt snøbakke opp mot ryggen vi skal følge bort til toppen. Det er mye mindre snø enn normalt, og dette skaper litt trøbbel for oss, da alt tar mye lenger tid på fjell enn på snø. Vi gjør ei blemme da vi må krysse et parti med stein i snørenna, en av oss faller, og drar med seg to andre. Jeg er en av de som får en ufrivillig luftetur. Konstanterer at jeg er skikkelig mørbanka, men at alle lemmer fungerer, og jeg velger å bli med videre oppover. En av oss velger å bli med en guide ned igjen til hytta. Resten av gjengen kommer raskt opp på ryggen, og her er det satt opp stålpinner, som gjør sikringen enkl bortetter ryggen. Jeg er litt shacky til å begynne med, men begynner rask å kose meg igjen. Men skodda og det dårlige været som er meldt på ettermiddagen kommer stadig nærmere, og vi bruker uforholdsmessig lang tid pga vi går på fjell istede for snø. Da vi kommer til fortoppen på 3770, og hovedtoppen er bare et steinkast unna begynner det å bli ruskete. Skaret mellom de to toppene er dypt, og vi anslår at vi kommer til å bruke to timer fra fortoppen og tilbake hvis vi skal gå videre. Alle er enige om at vi må snu. Til og med toppsyke meg:) Returen ned ryggen går strålende, så også partiet hvor vi falt. Vi i det første taulaget kommer oss akkurat til hytta før uværet setter inn. Det andre taulaget sliter litt pga mistet utstyr, men og er fremdeles ute i fjellet når uværet med snøstorm, lyn og torden kommer. Alle er turvant og takler forholdene bra, så etter en god stund er vi alle samlet i den øverste hytta. Som ved et trylleslag skinner det da opp, så vi fortsetter de siste to timene ned til Studlhutte i fantastisk kveldsvær. Her får vi nok en nydelig middag. Jeg og Guri skal sammenlikne blåmerker når vi legger oss og det blir litt oppstandelse da hun oppdager at jeg har en 5 cm lang, dyp flenge i leggen. Rensing og stripsing og jeg er så god som ny, selv om det burde vært sydd. Etter som dagene går får jeg også mer og mer vondt i ene sida, og det viser seg at jeg også har ribbeinsbrist. Tiltross for litt svinn: Jeg hadde en veldig fin, lærerik og utfordrende tur som jeg ikke ville vært uten:)

Se bilder:
http://photobook.sol.no/shared/album/2751033/grossglockner-27.08.10/1/bfd7e2b013b3db7e873b88ae27661ee5

2727 Mesola, 25. august:


Kjersti hadde forelska seg i en beskrivelse av ei rute i Arabba. Grad 4 C, og den skulle være både luftig utfordrende og litt skummel, så vi kjørte dit. Ruta var veldig lett tilgjengelig med start nær gondolen. Skikkelig tøff start rett opp berget, men så ble den enklere etterhvert. Over ryggen, og vi kom til ei hengebru. Så måtte vi ned i et skar, her tok vi matpause. Skodde på ene sida av ryggen, og nydelig sommervær på andre sida:) Vi fortsatte forbi noen ruiner fra krigens dager, og så forstatte ruta ned ryggen. Det var nok her løypa var litt skummel, det kiler mer i magen å måtte gå ned på slike luftige steder enn å klatre opp:) Vi kom til ned til flere ruiner, og bestemte oss for å få med oss den siste delen av ruta også, som skulle bestå av et tunellsystem, også fra krigens dager. Vi fikk en fin spasertur bortover ryggen med nydelig utsikt til det høyeste fjellet i området, Marmolada. Endelig kom vi til tunellene, og her var det godt vi hadde hodelykt. Fant greit løypa gjennom, og hadde oss en velfjortjent lengre pause i sola, før vi begynte på returen tilbake til gondolen. Dette ble en times spasertur i lett terreng under fjellmassivet vi hadde klatret over på tur bortover ryggen. Nydelig rute som var veldig variert og hadde alle ingredienser!

Se bilder:
http://photobook.sol.no/shared/album/2750687/mesola-25.08.10/1/c450a8ffaa1f09d196736ce0118f82b0

2731 Punta Anna, 24. august:


Vi ville prøve oss på en mer krevende via ferrata-rute, og slo likegodt til med en rute med gradering 5 C! Vi tok stolheis opp fra Cortina sentrum, og fikk en kort spasertur opp til starten av løypa. Skodde idag, men det la ingen demper på humøret:) Og nå fikk vi endelig litt luft! Løypa var ikke supervanskelig, men ille nok til at jeg måtte jukse og bruke wiren av og til. Og gjett om det ble luftig! Ruta gikk til tider rett opp flere hundre høydemeter opp i fjellveggen:) Kjempemorsomt! Vi valgte å hoppe av løypa halvveis da tiden rant fra oss, og rusla ned til gondolbanen. Den så øde ut da den dukka opp i tåka, men til vår store overraskelse var kafeen åpen, og gondolen gikk ned til Cortina akkurat når vi følte for det:) Knallbra tur!

Se bilder:
http://photobook.sol.no/shared/album/2749951/punta-anna-24.08.10/1/29a6a72d0373a57c7dc152fa3aa0411f

2575 Rifugio Nuvolau, 23. august:


På søndag reiste jeg ned til Milano sammen med en gjeng fra Fjellsportgruppa. Kirsti, Kjersti, Heidi, Kari M, Kari H, Inga, Guri, Marianne, Ole Henrik og jeg kjørte opp til Cortina hvor vi etter å ha vekt nattevakten endelig fikk oss ei seng. Vi våkna til nydelig vær på mandag, og endelig fikk vi se landskapet her oppe. De hvite Dolomittene er både ville og vakre, og her skal vi boltre oss ei hel uke:) Første del av dagen gikk med til å bli kjent i byen, få tak i kart og via ferrata-utstyr, og litt shopping. Men etter lunch kjørte vi opp til Passo Giau, et fjellpass i nærheten, og gikk en kort ettermiddagstur opp til hytta Rifugio Nuvolau. Her fikk vi endelig prøve litt via ferrata ("jernveier"). Dette er etterlatenskaper fra første verdenskrig og kampene mellom Italia og Østerrike. Infanteriet bygde da stiger, broer og hengte opp tau for å bedre fremkommeligheten i fjellet. I senere tid er treverk og tau byttet ut med stål og metallkonstruksjoner. Dette gjør at via ferrata er en sikker måte å klatre på, selv om man kanskje ikke har så mye kunnskaper om klatring fra før. Her er ruta og siktringene satt på forhånd. Ruta vi prøvde oss på idag hadde gradering 1 C, og var veldig enkel. Normalt ville vi nok ikke sikra på en så enkel rute om vi hadde gått den hjemme. Men det var greit å få følelse med utstyret, og fantastisk å få sett seg rundt i dette storslåtte landskapet:)

Se bilder:
http://photobook.sol.no/shared/album/2749591/refugio-nuvolau-23.08.10/1/f1127a15c242f38160c05c2041f4e9f3

296 Våttakammen og 416 Geitfjellet, 19. august:


Tester formen! Kjapp tur til Våttakammen og Geitfjellet. Det har vært knallvær i Trøndelag siden jeg kom på land:) I går var jeg ute med sykkelen på stiene i bymarka halve dagen. I dag har dagen stort sett gått med til rusling i byen, diverse som må fikses i forbindelse med skolestart, og et par ting som måtte skaffes før jeg reiser. Vanskelig å pakke til moteshow og en ukes fjelltur... I morra går nemlig turen til Oslo, da skal jentene på buisnessmøte med tilhørende moteshow, fingermat og sjampis, og på søndag går ferden videre til Dolomittene. Gleder meg stort til en uke i Alpene!!!

Se bilder:
http://photobook.sol.no/shared/album/2738206/vattakammen-og-geitfjellet-19.08.10/1/47de1cff5cc79b9fc394279626ca5bbf

1580 Snydda, 31. juli:




Marcus har snart bursdag, så jeg ville stikke innom Oppdal mens jeg likevel var i nærheten. Derfor ble dagens fjelltur lagt til Gjevilvassdalen også. Jeg kjørte til veis ende på Storlidalsida av Gjevilvatnet, og fulgte stien som går over Okla til Bårdsgården opp lia. Vel oppe fortsatte jeg bortover lange flater, og endelig kunne jeg se dagens mål Okla, med hovedtoppen Snydda. Etterhvert kom jeg bort til Korgtjønna, og her begynte det å gå litt oppover igjen. Det var ei forferdelig ur her oppe, så tiltross for at det ikke var uoverskrekkelig langt eller bratt tok den siste biten opp fra Korgtjønna og rundt Mjølkskåla lang tid. Men været var fint og endelig kom jeg over kanten og kunne se rett ned på Gjevilvatnet igjen. Her er utsikten rå! I retning Vassenden ser en Neådalssnota og Snota ruvende i horisonten. Videre langs Gjevilvatnet ligger Gjevilvasskamman, og litt lengre bak; Blåhø og Svarthetta. Videre i retning Oppdal ser en bla Storhornet, og sørover ligger Storlidalen med sin fjellrekke. Virkelig belønning for strevet i ura! Etter en matpause begynte jeg å sige ned igjen, og etterhvert tror jeg at jeg kom opp på Hammerfestnivå i ur-gåing igjen, det er bare litt trening som skal til:) Dette var nok sommerferiens siste fjelltur, hjem å samle trådene i morra, kurs i Stavanger på mandag, å så er det rett ut på stålholmen for et par uker...

Se bilder:
http://photobook.sol.no/shared/album/2721393/snydda-31.07.10/1/978baa7c2c8bbb2a65c7c47233c258d6