3798 Grossglockner, som ble 3770 Kleine Glockner, 27. august:

Torsdagen brukte vi til å pakke ut av hotellet, og kjøre fra Cortina til Kals i Østerrike. Turen skulle toppes med toppstøt mot Østerrikes høyeste fjell Grossglockner. Vi hadde veldig varmt og fint vær på de 800 høydemeterene vi gikk opp til Studlhutte, hvor vi skulle tilbringe natten. Stor, ny, fin turisthytte, hvor vi fikk ukas beste middag:) Alle sov vel heller dårlig på sovesal, og klokka fem var alle nede til frokost som avtalt. Klokka halv seks begynner det å bli så lyst at vi greit finner fram uten hodelykt. Kort tur opp til den nedre breen, hvor vi tar på oss stegjern, mens dagen gryr. Nydelige farger, og Grossglockner ser ikke lenger fryktinngytende ut. Etter å ha gått over breen, og oppover fjellsida på den et stykke, kommer vi til et område hvor det er sikret med Via Ferrata. Enkel og morsom klyving opp til Johan Herzog hutte på 3450 moh. Jeg kjenner ingenting til høyden, og koser meg stort i det nydelige været:) Vi spiser og ordner tau oppe ved hytta, før vi går igang med siste etappe. Ny bre, og bratt snøbakke opp mot ryggen vi skal følge bort til toppen. Det er mye mindre snø enn normalt, og dette skaper litt trøbbel for oss, da alt tar mye lenger tid på fjell enn på snø. Vi gjør ei blemme da vi må krysse et parti med stein i snørenna, en av oss faller, og drar med seg to andre. Jeg er en av de som får en ufrivillig luftetur. Konstanterer at jeg er skikkelig mørbanka, men at alle lemmer fungerer, og jeg velger å bli med videre oppover. En av oss velger å bli med en guide ned igjen til hytta. Resten av gjengen kommer raskt opp på ryggen, og her er det satt opp stålpinner, som gjør sikringen enkl bortetter ryggen. Jeg er litt shacky til å begynne med, men begynner rask å kose meg igjen. Men skodda og det dårlige været som er meldt på ettermiddagen kommer stadig nærmere, og vi bruker uforholdsmessig lang tid pga vi går på fjell istede for snø. Da vi kommer til fortoppen på 3770, og hovedtoppen er bare et steinkast unna begynner det å bli ruskete. Skaret mellom de to toppene er dypt, og vi anslår at vi kommer til å bruke to timer fra fortoppen og tilbake hvis vi skal gå videre. Alle er enige om at vi må snu. Til og med toppsyke meg:) Returen ned ryggen går strålende, så også partiet hvor vi falt. Vi i det første taulaget kommer oss akkurat til hytta før uværet setter inn. Det andre taulaget sliter litt pga mistet utstyr, men og er fremdeles ute i fjellet når uværet med snøstorm, lyn og torden kommer. Alle er turvant og takler forholdene bra, så etter en god stund er vi alle samlet i den øverste hytta. Som ved et trylleslag skinner det da opp, så vi fortsetter de siste to timene ned til Studlhutte i fantastisk kveldsvær. Her får vi nok en nydelig middag. Jeg og Guri skal sammenlikne blåmerker når vi legger oss og det blir litt oppstandelse da hun oppdager at jeg har en 5 cm lang, dyp flenge i leggen. Rensing og stripsing og jeg er så god som ny, selv om det burde vært sydd. Etter som dagene går får jeg også mer og mer vondt i ene sida, og det viser seg at jeg også har ribbeinsbrist. Tiltross for litt svinn: Jeg hadde en veldig fin, lærerik og utfordrende tur som jeg ikke ville vært uten:)

Se bilder:
http://photobook.sol.no/shared/album/2751033/grossglockner-27.08.10/1/bfd7e2b013b3db7e873b88ae27661ee5