Nedalshytta 3. mars:

Endelig kom den nydelige dagen vi hadde ventet på! Strålende sol fra skyfri himmel, lett blåswixføre og et fantastisk landskap som lå foran oss:) Det var en fryd å få starte på dagens etappe! Selv om Raisa hadde tenk å bli på Storerikvollen lenger, og faktisk måtte hentes før hun vill bli med oss. Det var jo en nydelig plass, så jeg kan godt forstå at hun ville være der lenger:) Vi tok snarveien over Essandsjøen, og tok sikte på å gå gjennom det lille bjørkeskogbeltet rett før Vardberget, for så å komme inn på staket løype. Det ble en tur over vannet med mange stopp for diverse dokumentering, letting av antrekk og lovprising av det nydelige været:) Vel oppe i bjørkeskogen tok vi en laaaaaaaaaaaaaaaaang lunchpause. Kos:) Nyt:) Deilig:) Realisten Guri Anne måtte tilslutt kjøre et regnestykke på antall kilometer igjen kontra antall timer til det ble mørkt for å få oss til å gå videre. Vi var jo bare kommet halvveis på våre to mil. Vi rusla videre opp av bjørkskogen og opp på det forblåste partiet mellom Sylmassivet og Vardberget. Og når vi nærma oss høyeste punkt så vi jo at her kom det til å bli friskt, siden jordfokken lekte foran oss. Og vi fikk en plagsom, sterk sidevind på resten av turen bortover platået. Det var litt av noen kontraster: Så mye vind at jeg syntes til tider det var litt utrivelig, det er en ting at det er tungt, men en tenker også litt på hvor små marginene blir i mye vær. Her er det ikke rom for å være uheldig å miste en vindvott! Samtidig var det jo en nydelig dag, og da det begynte å li utpå ettermiddagen skapte jo sola det mest fantastiske fargespillet over Nesjøen, og da er det lett å glemme at det blåser litt:) Da vi endelig kom over til Nedalen og kunne skli ned fra fjellet ble det også mange dokumenteringspauser, vi gikk jo rett inn i solnedgangen:) Vel framme på hytta oppdaga vi at de tre karene fra Storerikvollen var kommet, i tillegg var det en svenske der som kom fra Storulvan, og også to karer fra byen som kom fra Storulvan. Så her ble det folksomt! Vi fordelte oss på et firemannsrom og et rom i hundeavdelingen, så det gikk da greit likevel. Utover kvelden slo vi oss sammen med karene fra byen (thihi, siden det var de som hadde mest snop. Neida, det var vel mere det at vi var flere som hadde oljebransjen til felles....) De hadde gått 36 kilometer, og hadde også slitt med mye vind i Ekordørren. Den ene av de var helt skutt, og det var også fuglehundhvalpen hans. Jeg var glad vi kjørte det løpet vi gjorde med maks 25 kilomter om dagen! Kvelden forløp med gode turhistorier, og en veldig informativ fortelling om Armfeldts tilbaketrekking og den store tragedien hvor over fire tusen soldater omkom i Sylane i en vinterstorm. Vi veide litt for og imot rutevalget for morgendagen, siden den fineste ruta var å gå opp i Skardøra og runde Skarsfjella på østsiden. Dette var en rute som gikk mye høyere og mer vindutsatt enn den vanlige staka-ruta som går på vestsiden av Skarsfjella og nede i lavlandet. Skulle vi velge det sikre alternativet ville vi måtte gå en omvei på åtte kilometer for å komme inn til grensa også, mens i ruta om Skardøra ville vi passere den uansett. Vi la oss med kryssede fingre for at vinden skulle løye til dagen etter.

Se bilder:
http://photobook.sol.no/shared/album/3166902/nedalshytta-03.03.12/1/d876c1d7d72fbd3222a4e6b9e04d030f